Om Elg

Elgens latinske navn er: Alces Alces.
Elgen er Norges største nålevende pattedyr, med en skulderhøyde på oppimot 2,5 meter. Vekta på hanndyra, - oksene, kan bli mer enn 600 kg. Hodyra, -kyrne, blir noe mindre og sjelden mer enn 450 kg. Den nordiske elgen er det største fastlandspattedyr i Nord-Europa, og med sin imponerende størrelse og sitt praktfulle gevir er det ikke uten grunn at elgen bærer betegnelsen Skogens Konge.I Nord-Amerika har man en elgstamme med dyr som blir en del større en de skandinaviske. Den engelske betegnelsen «Elk» , betyr for engelsktalende i største del av verden elg, mens det i Amerika er betegnelse på en annen hjortedyrart, nemlig den som på norsk blir kalt «Wapihjor(Lat: Cervus elaphus). Elgen blir der kalt «Moose».
Fargen på pelsen kan variere fra ganske lys grå, via diverse brune varianter til nærmest helt svart. Nedre del av beina er alltid lysere enn resten av kroppen. I sjeldne tilfelle opptrer også helt kvite elger. Pelsen består av tett, kort ull og lange dekkhår. Oksene bærer i store deler av året et gevir. Geviret forekommer i to typer, fjøl- , som har en kraftig og bred plate med takker rundt og stang-, som er formet omtrent som en furukvist. I vekstperioden (vår/sommer) er elghorna dekket av et hudlag, som kasses bast. Basten består av nerveceller og blodårer. Når geviret er ferdig utvokst tørker basthuden ut og oksene skraper av restene ved å gnu geviret mot busker og trær. Dette kalles å feie geviret. Denne adferden kan i mange tilfeller gjøre stor skade på skogen. Oksene feller geviret etter brunstperioden (utpå høsten) og utvikler så nytt igjen neste vår. I noen grad kan størrelse og antall tagger geviret har si noe om alderen på oksene. Dog, har det vist seg at okser som blir eldre enn 8-10 år, gjerne får et mindre omfattende gevir enn det de hadde i yngre år. Hva som bestemmer hvorvidt de skal utvikle fjølhorn eller stanghorn, er noe usikkert.

Adferd
Elg er i utgangspunktet solitære dyr, det vil si de normalt ikke opptrer i flokk eller grupper, på samme måte som reinsdyra og til dels hjorten. Dog kan man se at elgen på vinters tid kan opptre i flokker på opptil 20 dyr i nærheten av gunstige fôrkilder.
Når dyra har liten kontakt med andre artsfrender har de heller ikke det samme behov for sosiale signaler og kroppsspråk, som en ellers finner hos flokkdyr. Elgen bruker lyder i liten utstrekning, men både kyr og okser «lokker» på hverandre i brunsttiden, - og kyrne lokker på kalvene sine ved bruk av lyder. Disse lydene er en form for grynting.
Brunstperioden, den tida da kua er mottagelig for å bli paret, er som regel i siste del av september og første del av oktober. Oksene har forberedt seg til dette. Geviret er fullutviklet og feid, og de har oppnådd maksimal kroppsvekt gjennom en lang sommersesong. De begynner å farte mye rundt for å oppsøke potensielle kyr, og oppfører seg relativt aggressivt overfor andre okser. De graver brunstgroper som de pisser og ruller seg i for å markere overfor andre okser. Denne adferden fungerer muligens også for å gjøre seg ekstra lekre for kyrne. Under denne intense perioden med høy aktivitet og redusert fôropptak er det er ikke sjelden at oksene taper oppimot 2% av kroppsvekta si.
Noen kyr (kviger) kommer i sin første brunst når de er 1,5 år gamle, mens for de fleste skjer dette når de er 2,5 år. Forsøk har imidlertid vist at dette har sammenheng med kuas kroppsvekt. Dersom vekta er på oppunder 300 kg vil ungkua (kviga) med stor sannsynlighet komme i brunst. Faktorer som at den sjøl er født tidlig på året, og at den har hatt god næringstilgang i løpet av sine første 1,5 leveår, er avgjørende for om hun har oppnådd tilstrekkelig kroppsvekt og dermed kommer i brunst. Elgkyr går drektig ca. 240 dager, altså 8 mnd. Kalvene fødes derfor normalt i løpet av siste halvdel av mai og første halvdel av juni. Dette er gunstig, da de plantevekstene som utgjør fôret for elgen, er i kraftig vekst, så tilgang på næringsrikt fôr er på sitt beste Spesielt for elgen, er at den i langt hyppigere enn de andre hjortedyrartene får tvillinger.. Det er sogar ikke uvanlig at ei 1,5 årig kvige, får tvillinger ved første kalving. Disse forhold gjør at elgen er et meget fruktbart dyr.
I løpet av de siste 10-15 årene har man sett en økende tendens til redusert kroppsvekt og senere brunst, færre tvillingfødsler og lavere kalvevekter under jakt sør i landet, mens tendensen går motsatt vei nord i landet. Det blir spekulert mye på årsaken til disse forhold, men ingen har hittil kommet fram til noen plausibel konklusjon.

Kvantitet og kvalitet
Elgen er som hjorten svært selektiv i sitt valg av føde. Den velger til enhver tid de mest saftige, ferske og næringsrike plantene den har tilgang til, fremfor tørre og mer tungtfordøyelige planter. Om våren vil den beite på det meste av nye, friske skudd av urter, blader og løv den kommer over. Den kan også beite på ferskt, nytt gras. Utover sommeren øker plantemengdene, men samtidig synker næringsinnholdet i de fleste plantearter, og elgen vil bli mer og mer selektiv i forhold til hvilke planter den foretrekker å beite på. Likevel, i løpet av sommeren kan en voksen elg ete bortimot 50 kg plantemasse per dag! Utover høsten, og spesielt om vinteren, blir valgmulighetene i forhold til næringstilgang som regel så små at elgen må innstille stoffskiftet på et minimum av næringstilgang. Fôropptaket for den voksne elgen reduseres til rundt 8-16 kg plantemasse per dag, og de går helt ned på sparebluss: Kalvenes vekst stagnerer, og for store og små handler om å få i seg nok næring til vedlikehold og forbruke minst mulig energi.

Noen kyr (kviger) kommer i sin første brunst når de er 1,5 år gamle, mens for de fleste skjer dette når de er 2,5 år. Forsøk har imidlertid vist at dette har sammenheng med kuas kroppsvekt. Dersom vekta er på oppunder 300 kg vil ungkua (kviga) med stor sannsynlighet komme i brunst. Faktorer som at den sjøl er født tidlig på året, og at den har hatt god næringstilgang i løpet av sine første 1,5 leveår, er avgjørende for om hun har oppnådd tilstrekkelig kroppsvekt og dermed kommer i brunst. Elgkyr går drektig ca. 240 dager, altså 8 mnd. Kalvene fødes derfor normalt i løpet av siste halvdel av mai og første halvdel av juni. Dette er gunstig, da de plantevekstene som utgjør fôret for elgen, er i kraftig vekst, så tilgang på næringsrikt fôr er på sitt beste Spesielt for elgen, er at den i langt hyppigere enn de andre hjortedyrartene får tvillinger.. Det er sogar ikke uvanlig at ei 1,5 årig kvige, får tvillinger ved første kalving. Disse forhold gjør at elgen er et meget fruktbart dyr.
I løpet av de siste 10-15 årene har man sett en økende tendens til redusert kroppsvekt og senere brunst, færre tvillingfødsler og lavere kalvevekter under jakt sør i landet, mens tendensen går motsatt vei nord i landet. Det blir spekulert mye på årsaken til disse forhold, men ingen har hittil kommet fram til noen plausibel konklusjon.

Sommerfôr
En lang rekke plantearter inngår i elgens diett om sommeren. Hovedregelen er at den beiter mest mulig på friske, nye skudd som inneholder rikelig med proteiner, sukkerstoffer og mineraler, og som gir mest mulig næring per munnfull. Tidlig på sommeren er bjørkeløv favoritten, men etter hvert som andre planter vokser fram vil disse foretrekkes; vier, selje, rogn, osp og hegg. I tillegg beites på ulike urter som geiterams, bringebær, røsslyng, turt, blåbær med flere.
Kvaliteten på sommerbeite er avhengig av flere faktorer. Sommerværet har stor betydning. Under tørre, varme somre eldes plantene raskt og innholdet av tungt fordøyelige stoffer som cellulose og lignin øker, mens næringsinnholdet synker. Elgen foretrekker altså fuktige, kjølige somre for å beholde best mulig næringstilgang.
Et annet forhold av betydning for beitekvalitet som sommeren er type skogsdrift. Med utstrakt flatehogst øker mengden av foretrukne beiteplanter, da særlig geiterams og bringebær er planter som dominerer de store hogstflatene. Når sommeren går mot hell er det særlig blåbærlyng som dominerer dietten.

Vinterfôr
Om vinteren består elgens diett i all hovedsak av kvist, spesielt kvist av løvtrær som rogn, osp, selje, vier, bjørk, i tillegg til furubar. Einer er også en yndet beiteplante. Det er snømengden og hva elgen har lettest tilgang på som avgjør valg av beiteplanter. Kvist og bar inneholder lite næring, og elgens stoffskifte ”skrus” ned til et minimum for å overleve vinteren. Den vil uansett i stor grad måtte tære av egne kroppsreserver. Under vanskelige vinterforhold kan en voksen elg tape 20-25 % av kroppsvekta, men å takle dette er en del av elgens spesialtilpasning og beredskap for å overleve forholdene her i nord.

Beiteproblematikk
Elgens beiting på furubeplantning er et stort problem for mange skogeiere. Hardt beitede furuplanter fører til redusert kvalitet og skogtilvekst, og store økonomiske tap. Bare i Norges største elgfylke, Hedmark, er kostnadene som følge av elgbeiting anslått til 40-60 mill kroner årlig. Dette gir antydningsvis et tap opp mot 1 milliard i totale samfunnsinntekter. Det gjennomføres en rekke forsøk for å redusere dette tapet, der blant annet tett furuplanting og det å legge igjen furukvist etter hogst er noen. Utlegging av silo vinterstid har vist seg å ha liten effekt i forhold til beiteproblematikk. Det blir også i visse områder av landet lagt opp til å redusere antall elg i området ved å øke jaktkvotene.

Sanser
Elgen har , som andre pattedyr, velutviklete sanser som lukt, hørsel og syn.. Den viktigste sansen er nok luktesansen, som er meget godt utviklet, - den har store nesebor, og en lang nase som er full av lukteceller.. Ørene, som også er store, - og kan beveges hver for seg i alle retninger, fungerer omtrent som parabolantenner, og gjør at den hører svært godt. Det er noe omdiskutert hvor godt syn elgen har, men det er mye som tyder på at den ser ganske godt. Den oppfatter imidlertid dårlig objekter som står stille, og som i form og farge skiller seg lite fra omgivelsene. Det er derfor ikke uvanlig at en elg kan stå og se på deg i lang tid, dersom du står eller sitter helt stille.

Utbredelse
Elgen forekommer nå i Skandinavia, Finland, Russland og Polen og dessuten i de nordlige delene av Nord-Amerika. I Norge er den utbredt i store deler av fastlandet, men med meget tynne bestander på Vestlandet og i kyststrøkene i Troms og Finnmark.
Elgens naturlige habitat her i landet har vært de store barskogene i Øst- og Midt-Norge.
Elgbestanden i Norge har siden 1970 vært i sterk vekst. Ut ifra de tellinger som gjøre hvert år i forbindelse med elgjakta, kan vi anslå en totalbestand av elg i Norge. Siste års telling kan tyde på at det på august 2012 var ca. 150.000 elger i Norge.

Jakt
Hver kommune i Norge kan bestemme om det skal jaktes på elg, og i tilfelle hvor mange dyr som kan felles for hvert år. Jakttiden varierer fra kommune til kommune, men vil som regel foregå innenfor tidsrommet 10. sept.–31. okt.
Elgjakt kan drives på mange forskjellige måter: med eller uten hund, alene eller som del av et jaktlag, som drivjakt, smygjakt og som posteringsjakt. Hund kan brukes både løs og i band. Den vanligste elghundrasen er norsk elghund grå, eller gråhund som den gjerne kalles.
I tråd med bestandsveksten, har også avskytingen økt mye de siste 100 åra
I slutten av 1930-årene ble det årlig felt ca. 1500 dyr på landsbasis,, mens det siden 1995 årlig har vært felt mellom 35 000 og 40 000 dyr , - 36600 dyr i 2012.
Hedmark er det fylket hvor det felles flest elg, men med Trøndelagsfylkene på de neste plassene.
I Malvik har elgjakta de seinere åra vært fra 25. sept.- 31.okt. I 2012 ble det i kommunen felt ca. 100 dyr under elgjakta. Til sammenlikning kan nevnes at det i 1970 ble felt 4 dyr.

Oppsitteren på Elgbakken har siden 1982 deltatt i elgjakt i Venna-grenda i Mostadmark, altså nærområdet til hytta. Jaktlaget «Indre Venna Elgjaktlag» har egen nettside; Inervenna.no, - se link nedenfor.

Bil- og togtrafikken i Norge tar hvert år også livet av mer enn 5000 elger, - statistikken for 2012 viser til 5764 drept i trafikken.

Viltkjøtt av elg
Elgen representerer med sitt velsmakende og magre kjøtt, en råvare for mat av ypperste kvalitet. I gamle dager inngikk nok viltkjøtt som en del av naturalhusholdningen, mens det for de fleste i dag er et kulinarisk innslag forbeholdt spesielle anledninger. Etter hvert har man fått etablert noe organisert omsetning av elgkjøtt, slik at man kan finne dette produktet i fersk tilstand i matvareforretninger om høsten, og som frossen vare under andre deler av året enn jaktsesongen.